Nama Jafari: Kunsten er død – Hvorfor den ikke lenger tenner revolusjoner…
Velkommen til Artnaal, der vi skjærer gjennom løgnene og støyen i vår tid!
I dag skal vi grave i et spørsmål som brenner som saltsyre i sjelen: Hvorfor har kunsten blitt en tannløs skygge av seg selv?
En gang var kunst en knyttneve i trynet på makta – tenk på Picassos Guernica som skrek mot krigens grusomheter, eller punkens rå middlefinger til systemet.
Nå? Kunsten er redusert til Instagram-estetikk og selvgode slagord som drukner i algoritmenes kloakk. Hvorfor har den mistet makten til å rive ned murer og sette fyr på opinionen?
La oss dissekere liket av kunsten, avsløre årsakene og peke fingeren på feilene – uten nåde!
Først: Samfunnet har kneblet kunsten med sin egen overflod.
Vi lever i en digital dystopi der oppmerksomheten vår er en slagmark.
TikTok, X, Netflix – alt kjemper om å rape innhold i ansiktet ditt raskere enn du kan blunke.
En gripende roman eller et maleri som krever tid?
Ha! De blir knust under vekten av virale dansetrinn og AI-genererte memes.
Kunsten har ikke sjans til å nå gjennom når algoritmer pumper ut dopamin som en pusher i en bakgård.
Vi er blitt zombier som scroller, ikke tenker. Resultatet? Kunst som engang kunne samle en nasjon, er nå bare en piksel i kaoset.
Årsak to: Kunsten er solgt til høystbydende.
Kapitalismen har gjort kunsten til en luksusvare, en blank vare i et marked som krever profitt, ikke sannhet.
Hollywood spyr ut superheltfilmer som følger samme mal, mens musikkbransjen masseproduserer autotunede kloner.
Hvor er de som tør å blø for noe større?
Når en Banksy-duk selges for millioner på et auksjonshus, har kunsten gått fra å være en kniv i systemets hjerte til å bli et trofé for de rike. Den har solgt sjelen sin for likes og sponsoravtaler.
Årsak tre: Folk har fått nok av elitens preken. Kunstverdenen – med sine gallerier, prangende museer og akademiske snobber – er blitt en fremmed planet for folk flest.
Når “kunst” betyr en haug med søppel stablet i et hjørne eller en performance der noen skriker om klima mens de flyr privatjet, er det ikke rart folk fnyser. Kunsten har blitt et symbol på en elite som snakker ned til massene.
Når folk føler seg forrådt av institusjoner, hvorfor skulle de høre på en kunstner som virker som en del av problemet?
Men la oss være ærlige – kunsten har også sviktet seg selv.
Feil nummer én: Den har blitt feig. Kunstnere i dag kryper for kanselleringsmobben, redd for å si noe som kan koste dem følgere eller kontrakter. Hvor er de som tør å være, som skrev tross dødstrusler, eller som Pussy Riot, som sang mot Putin selv om de visste fengselet ventet?
Når kunsten blir en trygg liten boks av politisk korrekthet, er den ikke lenger kunst – den er propaganda for de feige.
Feil nummer to: Kunsten har blitt en dovent moralsk pekefinger.
For mange kunstnere tror de kan endre verden med slagord og overflatiske budskap.
Filmer som hamrer inn politiske poeng uten nyanser, eller sanger som høres ut som skrevet av en Twitter-aktivist, får oss til å gjespe, ikke tenke.
Kunst skal ikke fortelle deg hva du skal mene – den skal rive hjertet ditt ut og tvinge deg til å føle noe! Når kunsten reduserer komplekse spørsmål til hashtags, har den sviktet sitt oppdrag.
Feil nummer tre: Den har glemt å være farlig.
Ekte kunst er et jordskjelv, ikke en koselig bris. Den skal sjokkere, provosere, få deg til å tvile på alt du trodde du visste. Men i dag er kunsten ofte bare dekorasjon – pene bilder til Airbnb-leiligheter eller bakgrunnsmusikk til yogatimer.
Hvor er verkene som får folk til å brenne bøker i raseri eller marsjere i gatene? Kunsten må tørre å være en brannbombe igjen, ikke en pastellfarget putefluff.
Så, er kunsten ferdig?
Er den død? Ikke ennå. Men den må våkne fra koma.
Kunstnere må kaste frykten, si nei til pengenes lenker og lage noe som svir.
De må finne nye arenaer – kanskje gatehjørner, virtuelle verdener eller til og med hackede skjermer på Times Square. Og viktigst: De må være ærlige, rå, ekte.
Kunsten må igjen bli en kniv, ikke en kosebamse.
Kunsten har mistet makten fordi samfunnet har druknet den i støy, solgt den til kapitalen og gjort den til elitens leketøy. Men den har også sviktet seg selv ved å være feig, lat og ufarlig.
Likevel – et gnist av håp finnes. Hvis kunstnere tør å blø igjen, kan de fortsatt sette fyr på verden.
……………………..
Podcast Nr: 55
Kunsten er død
Forfatter og Regi: Nama Jafari
